Det er enkelte ting som setter dype spor. Du skjønner det ikke da det skjer, men i etterkant står disse episodene tilbake som fyrtårn i tilværelsen. Det er noe definerende med slike episoder. Hvem ville jeg vært hvis ting hadde gått annerledes?

Noe av det første jeg husker fra Gretten er at jeg sitter i hagen og leker i gresset. Tilværelsen er fin. Vi hadde nettopp flyttet fra en blokkleilighet et lite stykke unna og begynte å komme i orden. Jeg må ha vært rundt fire år gammel. Jeg tror det var på den tiden jeg også sluttet med bleier. Jeg var nysgjerrig på verden og mamma og pappa var verdens beste. De visste alt og sto for tryggheten i livet mitt. Jeg har ennå ikke helt skjønt at dette kun er en illusjon, at voksne ikke nødvendigvis føler seg tryggere enn barn. At de langt i fra er komfortable med livene sine. Jeg føler meg sviktet. Jeg hadde ennå ikke begynt med fotball. Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde på den tida. Livet dreide seg mye om å stå opp for å bli kjørt til verdens beste dagmamma, komme hjem, spise middag og leke, kanskje med lego. Det var en fin tid.

Fortsettes…

Komme hjem. Så kommer jeg hjem. Er trøtt og sover et par timer på sofaen. Jeg skal ut å reise i høst og trenger penger. Jeg har derfor sagt ja til å ta en ekstravakt på den ene jobben jeg har. Jeg står derfor opp og dusjer og drar på jobb sånn i halv ellevetida. Ok, jeg ser det, lite søvn kan være en betydelig medvirkende årsak til den kleine formen min i dag. Fikk sovet litt på nattevakten, men selvfølgelig ikke nok. Det å dra rett på vanlig jobb etterpå da er ikke helt det ideelle. Men uansett da, det jeg skulle fram til var at jeg har hatt en veldig fin helg. Jeg har vært sosial og aktiv, vært sammen med gode venner (alt ettersom selvfølgelig), men likevel har dagen vært prega av nevnte angst. Og denne tomhetsfølelsen. Og følelsen av å være forlatt. Det verste er at jeg ikke klarer å plassere den. Den hører liksom ikke hjemme noe sted. I hvert fall ikke i livet sånn det er i dag. Jeg er ikke ensom, jeg er ikke forlatt. Livet mitt er alt annet enn tomt. Hvordan går det da an?

Gamle følelser. Her må det jo være gammelt slagg som ligger igjen å skaper ugang. Hvordan forholder man seg til det? Før flyktet jeg. Løp alt jeg kunne. Ville ikke se. Nå prøver jeg å stå i det, men det er ikke så lett. Jeg prøver å meditere. Jeg prøver å spørre meg selv om de følelsene jeg har er reelle, eller hva skal jeg si, riktige. Hører de til i dagens situasjon. Det å se det utenfra på den måten hjelper noen ganger.

Sliten.Men jeg er sliten av hele tiden å være på vakt, sånn jeg føler det. Hele tiden overvåke meg selv og ikke tillate meg å trekke meg unna. Jeg trenger å slappe av. Spesielt nå trenger jeg å sove, men det er ikke så lett når kroppen min hele tiden sender ut signaler om at jeg ikke må trekke meg tilbake. Det er direkte angstutløsende å ikke være sammen med noen en kveld. Ikke være sosial. Nå skal jeg uansett prøve å sove, så får vi se hvordan det er i morgen. Jeg fortsetter å prøve. Jeg har ikke noe valg. Heldigvis. Og innimellom føler jeg virkelig at jeg kommer noen steg videre. Mer i retning ”meg selv”. Mer i retning det som er ekte. Og noen ganger får jeg noen glimt av at det ikke er farlig med følelser, de kan bare være voldsomt ubehagelige.

Mye kommer an på om jeg klarer å forholde meg positiv, ikke tape på fohånd liksom. Jeg har lært at hvis jeg går ut i fra at folk kommer til å si nei på forhånd, så gjør de ofte det. Det som er vanskelig er nettopp å tro at de ikke vil si nei, eller i hvert fall ikke ta det så personlig hvis de ikke sier ja.

Jeg tar nok mye for personlig. Det fører til at jeg kan bli såret over ting folk ikke mener noe vondt med i det hele tatt. Det fører også ofte til at jeg tror jeg sårer andre mye oftere enn det jeg gjør.  Om jeg ikke kan være med på noe en kamerat av meg foreslår en dag vil ikke det si at jeg svikter ham, eller at han vil bli sur eller lei seg. Dette er faktisk noe jeg har gått rundt og trodd. Underbevisst tror nok en del av meg det fortsatt.

Men ok, tilbake til begynnelsen. Jeg har et bra liv. Hvorfor føles det ikke alltid sånn? Kritikk er nok et nøkkelord i denne sammenhengen. Jeg er kritisk overfor meg selv. Enten så syns jeg ikke det er godt nok, det kan liksom alltid være bedre, eller så klarer jeg faktisk ikke å se det positive, mye fordi jeg er altfor navlebeskuende. Sett utenfra, og det er faktisk dritvanskelig å se seg selv utenfra, men noen ganger går det,  ser jeg et litt annet bilde av saken. Ja, hva ser jeg egentlig da? Jeg ser på en måte forbi muren jeg har satt opp. Jeg ser at ting ikke er så viktig, eller si farlig. Sett utenfra blir ting litt lysere.

Jeg er tydeligvis på søken etter noe. Eller på flukt fra noe annet. Kanskje begge deler. Hva?

TAKK:
1) Jeg er veldig takknemlig som har så gode klatrevenner som jeg har.
2) Takknemlig for at jeg har en veldig bra helgejobb, som det er ålreit å måtte dra på selv om det er lørdag.

HJELP:
1) Hjelp meg å bli flinkere til å lytte til kroppen min.
2) Hjelp meg til å bli flinkere til å tro på meg selv.

På en måte er det bra å være i kontakt med følelsene sine. Det er bare så forbanna dritt at de skal være så ubehagelige. Det er jo faen meg en grunn til at man har fortrengt dem i utgangspunktet. Tenke etter. Fordype seg. Han så ut i rommet. Ut i stillheten. Han ville stå oppreist i møtet med de, men falt om gang på gang.

I dag sov jeg lenge. Det var deilig siden jeg lenge har følt at jeg har hatt et enormt underskudd på søvn. Jeg skal på jobb i kveld. Ok. Prøver å skrive. Skal meditere nå.

Jeg skrev en epost til henne der jeg forklarte hva jeg følte og at litt mindre kontakt hadde vært fint. Hun viste stor forståelse for dette og alt var egentlig helt fint. Det var deilig å få sagt det. Men så, plutselig gikk det opp for meg hvor ensom jeg da hadde blitt. Hun var den jeg kunne snakke med. Virkelig snakke med. Hun forsto meg. Vi hadde mange av de samme interessene. Nå vil sikkert noen spørre hvorfor det da skjærte seg i utgangspunktet. Det er et godt spørsmål. I tillegg til alle interessene hadde vi også usikkerhet, lavt selvbilde og sosial angst til felles. Det var der det skar seg.

Når jeg skjønte at det egentlig ikke var noen der som kunne “ta hånd” om meg, at det til syvende og sist er meg det kommer an på, det er jeg som må ta styringa, si i fra om behov, gjøre hva JEG vil, det var da den eksistensielle angsten slo til med full kraft, omtrent en måned etter nevnte epost til eksen. Denne eksistensielle angsten har ikke sluppet taket ennå. Jeg er livredd for å være alene, for å føle meg forlatt, for å være ensom for at folk ikke skal like meg. Samtidig er jeg redd for å ta kontakt med folk. Situasjonen blir fort ganske låst. Det er likevel ikke bare sorgen. Dette har jo ført til at jeg har måttet utfordre meg selv på akkurat de områdene jeg har vanskeligst med. Akkurat det er både moro og spennende. Men hele tiden ligger denne angsten og lurer i bakgrunnen. Og det mest frustrerende er at jeg ikke helt ser grunnen. Jeg skjønner ikke at jeg skal være så redd. Jeg er flink til å nedvurdere meg og mitt eget liv, men jeg har et bra liv. Jeg har mange venner, gjør mye spennende og utfordrer meg selv nesten daglig. Det løsner kanskje snart?

http://www.youtube.com/watch?v=KEMEBBwO6J8

Og han er faen meg inne på noe. Løp for å overvinne den indre stemmen som sier at du ikke kan. Og les for å lære hva andre har gjort tidligere i lignende situasjoner.

 Så utrolig kult det må være å være i stand til å utføre slike ting. Fet låt også.