Hva er feil?

Det går bedre nå. Bedre enn i fjor på denne tida. Da hadde jeg en skikkelig krise. Forsinket kjærlighetssorg kombinert med en eksistensiell krise av uante dimensjoner. Jeg hadde slått opp med dama to år tidligere (dvs. at det snart er tre år siden nå…) og kom til et punkt der jeg ikke lenger klarte å være god venn med henne. Vi skulle liksom forsette å være sjelevenner selv om kjærligheten tok slutt. I begynnelsen var det fint, en livbøye. Etter hvert ble det en tvangstrøye. Jeg klarte ikke å fri meg fra henne og fikk dårlig samvittighet hvis jeg gikk på date med andre damer. Hun betydde fortsatt mye for meg. For mye, med tanke på at vi ikke var kjærester lenger.

Jeg skrev en epost til henne der jeg forklarte hva jeg følte og at litt mindre kontakt hadde vært fint. Hun viste stor forståelse for dette og alt var egentlig helt fint. Det var deilig å få sagt det. Men så, plutselig gikk det opp for meg hvor ensom jeg da hadde blitt. Hun var den jeg kunne snakke med. Virkelig snakke med. Hun forsto meg. Vi hadde mange av de samme interessene. Nå vil sikkert noen spørre hvorfor det da skjærte seg i utgangspunktet. Det er et godt spørsmål. I tillegg til alle interessene hadde vi også usikkerhet, lavt selvbilde og sosial angst til felles. Det var der det skar seg.

Når jeg skjønte at det egentlig ikke var noen der som kunne “ta hånd” om meg, at det til syvende og sist er meg det kommer an på, det er jeg som må ta styringa, si i fra om behov, gjøre hva JEG vil, det var da den eksistensielle angsten slo til med full kraft, omtrent en måned etter nevnte epost til eksen. Denne eksistensielle angsten har ikke sluppet taket ennå. Jeg er livredd for å være alene, for å føle meg forlatt, for å være ensom for at folk ikke skal like meg. Samtidig er jeg redd for å ta kontakt med folk. Situasjonen blir fort ganske låst. Det er likevel ikke bare sorgen. Dette har jo ført til at jeg har måttet utfordre meg selv på akkurat de områdene jeg har vanskeligst med. Akkurat det er både moro og spennende. Men hele tiden ligger denne angsten og lurer i bakgrunnen. Og det mest frustrerende er at jeg ikke helt ser grunnen. Jeg skjønner ikke at jeg skal være så redd. Jeg er flink til å nedvurdere meg og mitt eget liv, men jeg har et bra liv. Jeg har mange venner, gjør mye spennende og utfordrer meg selv nesten daglig. Det løsner kanskje snart?