Mandag 29. juni 2009. Det er ingenting som tilsier at jeg burde ha det kjipt i livet om dagen. Likevel, i dag har vært vanskelig igjen. Mye angst, mye tanker knyttet til håpløshet og ensomhet. I utgangspunktet er det ikke annet enn merkelig. Jeg har vært sosial i helga. På fredag var jeg hos en kompis og spilte musikk og tok et par øl. Vi hadde det veldig fint og dro også ut en liten tur. Jeg kom meg hjem med nattbussen og var oppe forholdsvis tidlig dagen etterpå. Ok, ikke kjempemye søvn den natta, men følte meg slettes ikke verst. Jeg måtte opp såpass tidlig fordi jeg skulle på hytta med noen andre kompiser. Hytteturen var også veldig fin. Lørdagen gikk med til mye bading, kubbspilling, soling og ellers bare ta livet med ro. På kvelden grilla vi og tok noen øl. Merket jeg var litt satt ut, av sola tror jeg, og var nok litt tilbaketrukken. I tillegg var jeg nok trøtt etter to dager med mye aktivitet, lite søvn og et betydelig alkoholkonsum. Jeg gikk og tok en dusj og kviknet litt til. Vi dro aldri ut,men det endte med nachspiel og gitarspilling. Kunne ikke vært bedre. Bortsett fra at natt til søndag var preget av å være ekstremt varm, så var den dagen fin også. Mer kubb og bading.
Komme hjem. Så kommer jeg hjem. Er trøtt og sover et par timer på sofaen. Jeg skal ut å reise i høst og trenger penger. Jeg har derfor sagt ja til å ta en ekstravakt på den ene jobben jeg har. Jeg står derfor opp og dusjer og drar på jobb sånn i halv ellevetida. Ok, jeg ser det, lite søvn kan være en betydelig medvirkende årsak til den kleine formen min i dag. Fikk sovet litt på nattevakten, men selvfølgelig ikke nok. Det å dra rett på vanlig jobb etterpå da er ikke helt det ideelle. Men uansett da, det jeg skulle fram til var at jeg har hatt en veldig fin helg. Jeg har vært sosial og aktiv, vært sammen med gode venner (alt ettersom selvfølgelig), men likevel har dagen vært prega av nevnte angst. Og denne tomhetsfølelsen. Og følelsen av å være forlatt. Det verste er at jeg ikke klarer å plassere den. Den hører liksom ikke hjemme noe sted. I hvert fall ikke i livet sånn det er i dag. Jeg er ikke ensom, jeg er ikke forlatt. Livet mitt er alt annet enn tomt. Hvordan går det da an?
Gamle følelser. Her må det jo være gammelt slagg som ligger igjen å skaper ugang. Hvordan forholder man seg til det? Før flyktet jeg. Løp alt jeg kunne. Ville ikke se. Nå prøver jeg å stå i det, men det er ikke så lett. Jeg prøver å meditere. Jeg prøver å spørre meg selv om de følelsene jeg har er reelle, eller hva skal jeg si, riktige. Hører de til i dagens situasjon. Det å se det utenfra på den måten hjelper noen ganger.
Sliten.Men jeg er sliten av hele tiden å være på vakt, sånn jeg føler det. Hele tiden overvåke meg selv og ikke tillate meg å trekke meg unna. Jeg trenger å slappe av. Spesielt nå trenger jeg å sove, men det er ikke så lett når kroppen min hele tiden sender ut signaler om at jeg ikke må trekke meg tilbake. Det er direkte angstutløsende å ikke være sammen med noen en kveld. Ikke være sosial. Nå skal jeg uansett prøve å sove, så får vi se hvordan det er i morgen. Jeg fortsetter å prøve. Jeg har ikke noe valg. Heldigvis. Og innimellom føler jeg virkelig at jeg kommer noen steg videre. Mer i retning ”meg selv”. Mer i retning det som er ekte. Og noen ganger får jeg noen glimt av at det ikke er farlig med følelser, de kan bare være voldsomt ubehagelige.
